- Bondeyrket er på mange måter en risikosport, fordi bonden er avhengig av vær og vind for å få gode avlinger og av markedet for å få solgt produktene” sier Elin. - Vi synes det gir for usikre betingelser for å gjøre store investeringer og vår strategi har derfor vært at vi heller skal bygge stein på stein enn å ta det store og kostbare spranget inn i en ny produksjon. Målet er at det skal skje litt hele tiden i tråd med hva lommeboka tillater oss å gjøre og at vi samtidig kan bruke litt tid på å lære og feile. Det gjør at vi fortsatt har hovedinntekten fra arbeid utenfor gården, men at vi kan bruke det vi tjener på gården til å investere i og videreutvikle driften.
 

    - Det er mange kompetansetilbud for landbruket og for oss har mange av disse vært veldig nyttige, både når det gjelder dyrking, videreforedling, produktutvikling og salg. Utfordringen er at det er så mye vi har lyst til å lære og utvikle, slik at det er vanskelig å begrense oss. Det gjelder å finne en god balanse mellom å bli god og solid nok på noen kjerneområder og å ha mange nok bein å stå på til å få en fornuftig drift, legger hun til.
 

For å få det hele til å gå opp har de valgt å kjøpe inn tjenester på områder der det for dem ikke er hensiktsmessig å investere tid og penger. De driver fortsatt en stor del av jorda med konvensjonell kornproduksjon og leier inn de fleste tjenestene til dette, siden de ikke har en stor maskinpark og heller ikke ønsker å bruke tiden til dette. Men selv om de har valgt å kjøpe inn enkelte tjenester har de fortsatt et godt tak i rattet.
 

     - Det beste med å drive gården slik vi gjør, er at det gir et sterkt eierskap til det vi holder på med og et stort ønske om å lykkes” sier Elin. Vi kunne ha satt bort all drift, latt gårdsbygningene stå tomme og kun brukt gården som bosted, med pendling til jobb i Oslo. Det ville ha fjernet oss mentalt fra gården og gitt oss liten kontakt med det vi har rundt oss.
 

Isteden har de nå tid til å jobbe med videre utvikling på de områdene de ønsker å fokusere på. På sikt ønsker de å utvide bærproduksjonen på gården. De har også et ønske om å drive på en så bærekraftig måte som mulig og redusere bruken av kunstgjødsel og plantevernmidler. Foreløpig er det kun bringebærproduksjonen som drives økologisk, men målet er å gradvis gå over til en mer økologisk driftsform på hele gården.
 

Det mest givende med å jobbe på den måten de gjør nå er at de får brukt mange sider av seg selv, og gården blir et sted hvor familien gjør ting sammen. Dyra skal stelles, det skal sås i kjøkkenhagen, fuglene trenger ny fuglekasse, et gjerde må repareres. De syns det er veldig lærerikt å ivareta hele verdikjeden selv og givende å følge produktet fra jord til bord eller direkte til kunden. Gården gir dem også mulighet til å møte mennesker de trolig ellers ikke ville blitt kjent med og det er fint å kunne bruke gården som arena for aktiviteter. Det gir et ekstra påskudd til å holde det ryddig, rent og i orden.

​

      - Egentlig er det bare kreativiteten som setter begrensinger for hva vi kan gjøre. Og det gjelder å være litt kreativ for å utvikle både produkter og aktiviteter på gården, sier Elin.

​

Og med et bugnende bringebærfelt på gården har de utviklet sine egne gårdsprodukter. Bringebær er både friske og søte på smak og er anvendelige i mange typer retter. De små smaksbombene blir til nydelig syltetøy og saft som selges til sluttkundene direkte fra gården, på markeder, gjennom REKO ringer eller fra lokale nisjebutikker. Hjemme på Kollerud er bæra i tillegg en favoritt i smoothie, desserter, kaker og salater. De gjør seg også godt som smakstilsetning i dressinger og sauser. Familien syns det er vanskelig å kun trekke fram en favorittrett, men en god og gammeldags rullekake med bringebærsyltetøy er nok en de aldri går lei av. Den passer både til fest og til helgekosen og kan varieres med tilbehør som fersk frukt og bær, krem eller is.

 

- Og har du bringebærsyltetøy i fryseren, kan du nyte den friske bringebærsmaken året rundt, sier Elin.
 

Det er også ett og annet fra det spanske kjøkkenet familien lar seg inspirere av. Tapaskjeks er veldig gode til spekemat, ost og tapasretter og tilberedes ofte på Kollerud. Det spanske kjøkkenet er veldig variert med et middelhavsklima som byr på alle slags ferske grønnsaker, frukt, nøtter, krydder og sjømat. Ikke alt lar seg like godt gjenskape på en norsk kjøkkenbenk, men familien på Kollerud gjør hva de kan. Forandring fryder uansett.
 

Det å bo helt inntil Hemnessjøen gir også tilgang på kreps, noe som etter hvert har blitt nokså unikt i nasjonal sammenheng. Fortsatt holdes tradisjonelle krepselag, der slekt og venner samles til fest med årets krepsefangst og en akevitt eller to. Inntil for et par tiår siden var krepselag fast innslag i krepsetida i august langs hele Haldenvassdraget. Men dessverre har den fremmedartede signalkrepsen fortrengt edelkrepsen i store deler av vassdraget og det er nå forbudt å fiske signalkrepsen fordi den sprer krepsepest som tar livet av edelkrepsen. Men i Hemnessjøen er det fortsatt en forholdsvis stor edelkrepsbestand, som det er mulig å høste litt forsiktig av.

 

Krepsing er imidlertid en grunneierrettighet, så det er ikke fritt fram.

 

     - Egentlig er krepsen finest levende, synes Elin. - For meg er det selve opplevelsen med krepsefisket som er fin. Derfor krepser vi mest for å overvåke bestanden og slipper den uti igjen. Kanskje krepsefiske
kan bli neste jordnære opplevelse vi kan invitere til?